Her skal det legges ut en oversikt over etappene i planleggingen - det har vært en mye å passe på.

Stillehavet er seilerens hav
Ettersom flere og flere bøker og reiseskildringer ble lest ble det vanskelig å tenke seg en tur uten stillehavet. Dette fantastisk store havet som dekker mer en en tredjedel av klodens overflate. De vennlige og gjestfrie mennskene som bor på de utallige øyene. Her ligger eventyret og romantikken godt beskrevet i utallige historier i flere hundre år. Stillehavet er seilerens havs sies det og etter alle historiene å dømme stemmer nok dette. Det er kjent for lange rolige seilaser – der mannskapet opplever at ”tiden” oppheves og man adopterer havets rytme. Ahh.. det høres ekstremt fristende ut.

Håpet om tid nok
Det er jo dette jeg leter etter, vi som har inrettet livet vårt etter effektivitet, avkastning og ”belønning”. For meg ”ser” det ut som endelig en mulighet til å oppleve den stille døsen, nærheten til tankens og sjelens opprinnelse. Finne tilbake til gløden – den altoppslukende engasjemanget i tankens eller følelsendes skapende kraft. Denne indre ”makten” som jeg vet finnes der inne. Skapertrangen og refleksjonene- dimensjoner som griper lengre ned og gir livet mening. Jeg vil så gjerne dele det med ungene mine. Få tid ”nok” sammen med dem, bygge uløslige bånd som gir dem en indre styrke og selvtilitt som ikke forsvinner. Jada, dette er ambesiøst og romantisk – og for noen sikkert fjollete og rart – men hva spiller det for rolle så lenge det er mitt. :)

Det store VALGET
Jeg gleder meg aller mest til tiden, den tiden som bare jeg styrer. Ingen skal på jobb, ingen skal på skole, svømming, håndball, bryting, ut å spise middag eller noe annet. Vi skal finne rytmen våres. Den som vi ser starten på når vi er på hytta mere enn 4 dager. Da ungene leker, spiller og faller inn i en rytme der jeg sjelden trenger å blande meg inn, megle eller kjefte. Ja jeg vet at den finnes og det blir vidunderlig å oppleve den. Hva gjør det med ungene våre. Hva tilfører vi og hva fratar vi. Det er et stort ansvar å velge. Og vi har valgt for en stund, for oss, for ungene og nærmeste familie. Det kommer til å tilføre oss noe, kanskje endre noe som var på vei, utvikle noe annet eller fullføre noe som allerede hadde startet. Det finnes ingen fasit, men vi har tatt et valg og vi skal bruke tid på hverandre, på felleskapet, på opplevelser og ”ro”.

Kvalmen og skrekken
Hele målet med reisen er å bli ”hel” . Oppleve hverandre og barna 24 timer i døgnet. Måtte ta avgjørelser basert på egen viten, magefølelse og kunnskap. Bli gode på konfliktløsning og samarbeid. Bli var over egne og barnas ressursjer. Finne de gode og dårlige sidene ved hverandre-de det aldri er tid til å vise i hverdagens kav etter klokken. Kanskje finner jeg denne hemligheten på første strekket utenfor østkysten. Kanskje opplever jeg møte med havet som en smerte – når jeg henger over rekka og spyr og spyr. Orker ikke prate med ungen og ikke tenke på sjel og andre romantiske/åndlige ting. Vet ikke – og ikke er jeg redd for hvordan livet kommer til å formes. At jeg blir sjøsyk er helt 100% - jeg har aldri vært spesielt sterk med gyngende grunn under bena. Det som blir spennende og utfordrende er å se om det ”går over” eller om jeg tåler det på en annen måte. Jeg har jo ikke mye valg…….

Hva om det ikke går......
Ungene blir også sjuke, hvordan forholder de seg til dette, kan de akseptere at vi må ”tåle” å være syke. Jeg finner lite littratur om dette. Det er alltid de voksne som skriver og det som regel i ettertid. Ting endrer seg med en gang timene går og erindringer og fakta kodes gjennom de ulike som skriver, forteller eller skildrer. Det sterkeste for meg er visuelle virkemiddler og det finnes ”få” bilder av mannskap som er sjøsyke eller unger som opplever havet med hodet over rekka, eller i bøtta. Selvfølelig finnes det, men det er ikke noe vi vil huske – det er ikke hygglige minner og noe som underbygger eventyrlyst. Men det må være en del av reisen og hvordan takler vi dette? Jeg vet ikke og det både skremmer meg og oppmuntrer meg. Jeg er så sikker på at jeg/vi klarer det – men hva om dette blir uoverkommelig? Vi, Even og jeg er enig om at denne turen er bygget på vår felles opplevelse – den skal ivareta alle. Det må ”passe” vår familie – men vi har ikke gått inn i diskusjonen. Når kan vi kaste inn ”hånklet” og hva vil det gjøre med drømmene, stoltheten, økonomien og planene våre. Dette blir en usynlig problemstilling og det er umulig å ta stilling til det nå.

Styrken vår
Jeg stoler på respekten og tiliten Even og jeg har til hverandre og vår evne til å løse problemer/utfordringer når de kommer. Hadde ikke denne grunnleggende færdigheten vært til stedet i ekteskapet vårt hadde vi holdt oss hjemme. Det er vårt viktigste fortrinn. Vi har en sammhørighet som er etablert på helt andre ting enn rutiner, status og stedsavhengighet. Det er vanskelig å definere hva som gir meg denne urokkelige troen og tilitten til oss som ”ektepar” eller partnere – men det ligger mye i begrepet respekt og åpenhet tror jeg. Nå går dagene som i vakum, vi har begynnt å telle ned på kalenderen. Huset er leid ut, bilene solgt, permisjoner innvilget, vaksiner tatt, tannlegeog lege besøkt – det nærmer seg. Det er mye som skal ordnes og Even jobber døgnet rundt med å avslutte prosjekter, gjøre ferdig huset, opprette nye bank og forsikringsforbindelser osv. Jeg lager lister over utstyr, skriver, jobber på IGM, sender flyttemeldinger og søknader. Vi har begynnt å pakke og sender noen kubikk over havet med fraktbåt i slutten av mars, men alikevel er utolmodigheten der hele tiden. Vi er lei av å vente og det er som om ettersom dagene går og avreise nærmer seg blir det hele mer og mer uutholdelig. Forventning, spenning og rastløshet alt sprenger på…men alikevel trenger vi alle dagene som er – det er mye å gjøre

Eva, 26.februar.04

Ungene koser seg i et flott vinterlandskap hjemme i Norge, søhulebygging fra hytta i Valdres